www.yri.no

 Spesial-Nytt

Talerør for minoriteter

 Maktelitens dilemma.

 

Det norske samfunnet ser på seg selv som ekstremt rettferdig og særdeles miljøvennlig. Rettferdigheten består i å beslaglegge sparepengene til nøysomme medborgere. For eksempel vil en minstepensjonist, som har halvparten av årslønnen til topp-politikerne stående på bankkonto, få hele beløpet inndratt i løpet av 20 år. Dette utgjør summen av skatt han eller hun betaler i løpet av denne tiden - målt opp mot frasen om nullskatt for minstepensjonister. På den andre siden finnes det omfattende støtteordninger for individer som bruker mer enn de tjener på luksus og energikrevende feriereiser. Det må være et paradoks at dette miljøvennlige landet skattelegger hardest de som forurenser minst - samtidig som det subsidierer de mest uansvarlige. Myndighetene må ha en svært god grunn når de opptrer så selvmotsigende.

Riktignok provoserer gjerrigknarkene ved å opptre som konkurrenter til det offentlige velferdsapparatet. Til stadighet hjelper de individer som får økonomiske problemer fordi de mangler evnen til å disponere sine egene inntekter. Det er ille nok med den handlefriheten som sparevanene medfører for dem selv, men de svekker med dette også politikernes muligheter til å hjernevaske sine egne målgrupper. For det er mye lettere å dressere hunder som er avhengige av å bli matet, enn dyrene som beiter fritt i skogen. Derfor er privatisering et skjellsord blant maktmennesker. Store politiske partier opplever det som en trussel mot egen eksistens hvis velgerne glipper ut av deres ideologiske klør. Og for mektige organisasjoner går egen overlevelse og vekst foran alle andre hensyn.

Det er mye lettere å dressere hunder som er avhengige av å bli matet, enn dyrene som beiter fritt i skogen.